Brødre og søstre;
fordi Den Gode Hyrde er tema i tekstene denne 4. søndagen i påsketiden, kalles den naturlig nok ”Den Gode Hyrdes søndag”. Og som kristent symbol er Den Gode Hyrde like gammelt som fisken, og eldre enn korset! Tradisjonelt oppfordrer paven hele Kirken denne søndagen til å be for nye kall til prestetjenesten og ordenslivet.
Det kan virke litt rart at ikke Jesus sier noe om at det er han som er Den Gode Hyrde i evangelieteksten, men i stedet at han er porten i fårekveen. «Og gjennom porten kommer fårehyrden selv.» sier han. Men er Jesus porten, hvem er da hyrden? Han som fårene kjenner på stemmen?
Å tro er ikke noe vi kan prestere av oss selv! Gud skjenker oss troen i gave gjennom sin rike nåde. Og i den samme nåde befinner også Kirkes Tro seg. Kveen symboliserer Kirken, og dens katolske og apostoliske Tro. Jesus ga den til sine disipler, og siden har den blitt gitt videre gjennom apostlenes forkynnelse. Derfor er Kirken alltid der vi kristne sammen befinner oss, ledet av Kirkens hyrder.
Utfordringen var, og er for så vidt fremdeles, nettopp det faktum at hjorden ikke skal forbli innesperret i kveen. En hjord må hele tiden ut av kveen for å finne nye beiter. Jesus sier det selv. Derfor er porten til fårekveen så avgjørende og viktig. For hver gang hjorden går ut av kveen, går den gjennom porten, gjennom Herren Jesus Kristus selv. Med dette vil Jesus si, at troen forblir i oss, og vi forblir i Kirken selv om vi fysisk og geografisk befinner oss utenfor
Men utenfor kveen møter hjorden stadig nye utfordringer. Og i den forbindelse er det at Kirkens hyrdeembete er så viktig. Fordi det har med overlevering å gjøre. En overlevering hvor man må passe på at den ene, sanne og rette tro alltid blir bevart akkurat slik som Jesus selv ga den videre til disiplene.
Det Nye Testamentet forteller at apostlene innsatte det de kalte ”prøvede menn” som sine etterfølgere. Disse innsatte nye prøvede menn etter seg igjen, og i hvert ledd måtte troens sannhet både overvåkes og ivaretas. Denne overleveringen fra generasjon til generasjon står Kirkes biskoper i fortsatt den dag i dag, og rekken av viede biskoper kalles ”Den apostoliske suksesjon”.
Det dukket stadig opp en rekke spørsmål om hva som er den ene, rette og sanne tro. Dette åpenbarte seg nemlig ikke alltid i så klart apostlenes forkynnelse. Kirken måtte ta stilling til hvordan en harmonisk utvikling av Troen sto i samsvar med det apostlene forkynte.
Derfor er biskopenes fremste oppgave å vokte Kirkens katolske og apostoliske tro. I den romerske kanon heter det til og med at biskopene er kalt til; ”Å være ortodokse voktere av troen”. Og med «ortodoks vokter» menes det å passe på at Kirkens praksis alltid er i samsvar med den tro og den lære som den selv har fastsatt. Naturligvis har biskopene en masse andre viktige oppgaver også, men den viktigste av dem alle, er å vokte troen som en god hyrde!
Selv om vi har mottatt troen som en gave fra Gud gjennom Jesus Kristus, er ikke Troen noe vi har, eller noe vi eier. Troen er noe vi befinner oss i! Det å være i troen, er å være sammen i kveen, eller i Kirken, uansett hvor vi befinner oss. Og er vi innenfor Troen, da er vi også innenfor Guds nåde, ved Den Hellige Ånd, som bor og virker i Kirken, og hele tiden helliger den.
Ja, Kirken lever ikke i kraft av sin egen styrke, den lever i kraft av Guds nåde ved Den Hellige Ånd. Og i vår tro, som er Kirkes Tro, næres og styrkes vi som er Kirkens lemmer hele tiden av Den hellige Ånds kraft, lik en hjord som stadig ledes og voktes av en hyrde, som kaller på oss med en stemme vi kjenner igjen, for å lede oss til nye grønne beiter. For hyrden vår taler til oss med Den Gode hyrdes ord, det levende Guds Ord, som fører oss frem til sannheten, ved bredden av frelsens kilde i Guds evige herlighet.