7. søndag A, Matt 5,38-48

Brødre og søstre,
i Bergprekenen, som vi har hørt bruddstykker fra flere søndager på rad, forkynner ikke Jesus etiske retningslinjer for gode samfunnsregler, men underviser i hva det vil si å være en av hans disipler. Når Jesus sier; ”Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere!”, sprenger han rammen om det budet fra Moseloven som vi nettopp hørte i første lesning; ”Du skal elske din neste som deg selv!” I Moseloven betød vår neste en av oss; en nabo et familiemedlem eller en landsmann. Men i lignelsen om Den barmhjertige Samaritan, reviderte Jesus betydningen av vår neste til å omfatte alle våre medmennesker!

Det har seg slik, at hensynet til oss selv og til våre nærmeste, er innskrevet i det som kalles naturens egen lov. Også dyrene adlyder den. Det er naturen i oss som reagerer med frykt og aggresjon hvis noen går oss imot, og vil oss vondt, og vår menneskelige fornuft reagerer med å synes at det er tåpelig å elske en fiende. Derfor sier Jesus; ”Hvis noen blant dere anser seg for å være hva denne verden kaller vis, må han gjøre seg til en tåpe,- for først da blir han virkelig vis!”

Grunner vi litt på dette, forstår vi at det er Guds egen tanke vi blir presentert for, og da kommer selvsagt vår menneskelige logikk til kort. Det vi imidlertid også forstår, er at den nye betydningen av vår neste faktisk er minst like aktuell for oss i dag, som den var for Jesu disipler da han underviste dem på Berget i Galilea.
Og når Jesus spør: ”Om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede med det? Blir nesten aktualiteten til å ta og føle på, her vi sitter i et Europa som oversvømmes av flyktninger og gjestearbeidere fra så uendelig mange andre land. Og hver eneste en av dem er vår neste, og har akkurat den samme rett til å få vår oppmerksomhet, og vår barmhjertighet, og vår medlidenhet. Det er ikke noen form for emosjonell kjærlighet Jesus oppfordrer til, men en dynamisk, aktiv kjærlighet, som kan drive oss til å gjøre gode gjerninger for våre medmennesker! Det Kirken så vakkert kaller Caritas!

Og som om dette ikke var nok, så konkluderer Jesus dagens evangelietekst med å forlange noe ennå mer umulig av oss, når han sier: ”Dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen!” Vi vet at Gud er fullkommen, og lar solen stå opp over både onde og gode, og lar det regne likt over rettferdig og synder! Men hvordan vi, i vår skrøpelighet, skal kunne være like fullkomne som ham, er selvsagt ikke til å begripe, uansett hvor mye vi vender det andre kinnet til!

Men, så er det også akkurat her, brødre og søstre, at vår kristne tro kommer oss til hjelp og unnsetning! Troen gjør det nemlig mulig å oppfylle Kristi kjærlighetsbud på en fullkommen måte, fordi den er uløselig knyttet til Kristus, og hans liv i oss! Gud gir oss sin Ånd og sin nåde som reelle gaver, og han tar bolig i oss, til tross for våre mange feil og mangler. Det er derfor Jesus kaller oss Jordens salt og Verdens lys, og virker gjennom oss og gjennom våre gode gjerninger, og det er derfor Paulus kan si: ”Dere er Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere!”

Den gode Martin Luther, som har fått mye oppmerksomhet det siste året, reagerte i sin tid på at det ble lagt så mye vekt på de gode gjerninger i katolsk fromhetsliv, at de sto i fare for å skjule et vesentlige faktum. Nemlig det faktum at frelsen ene og alene er Guds verk i Kristus, og at mennesket bare kan gjøre gode gjerninger takket være nåden! ”Troen alene frelser”, sa han, ”Nåden alene tilgir, og Skriften alene er grunnlaget for vår tro!”
Av og til hender det da også at en bitteliten god gjerning blåses opp til en heltedåd, fordi den skjedde til rett tid og på rett sted, og utøveren blir hyllet som Verdens lys! Men i virkeligheten skjer de aller fleste barmhjertighetsgjerningene i det stille, utøvet av Jordens salt, som både renser og leger og bevarer, alltid i det stille, alltid usynlig, uten stolthet og uten hovmod!

Når Faderen gir oss del i sin guddommelige frihet, er det gjennom Den hellige Ånd. Og dette er en frihet som overgår menneskets tanke om hva frihet egentlig er, fordi den er både guddommelig og transendent. Men ved å la oss prege av Jesu guddommelige pedagogikk, og forme av hans forkynnelse, vil Guds kjærlighet og nåde gjøre oss i stand til å elske alle våre medmennesker, og til å elske dem på en like fullkommen og guddommelig måte som Faderen har elsket oss, fra evighet!

I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.
Amen