Brødre og søstre,
som så mange av Jesu lignelser, har også lignelsen i dagens Evangelium en polemisk brodd i seg mot fariseerne. Allerede med innledningsordene; Jesus fortalte denne lignelsen til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og derfor så ned på andre, forstår vi hva det vil komme til å dreie seg om.
To menn gikk altså opp i templet for å be. Den ene fariseer, og den andre toller. Fariseeren var i sin fulle rett ifølge loven, da han stilte seg opp øverst, og så frembar sin rettferdighet. Men, selv om han adlød Guds bud, gjorde han likevel en fatal feil, fordi han brukte sin rettferdighet til å nedvurdere andre mennesker.
Gud er rettferdig, ja, men han er også barmhjertig. Og fariseeren som føler seg trygg i sin egen rettferdighet overfor Gud, glemmer det viktigste, som er at vi alle er kalt til å etterligne Guds barmhjertighet. Han bruker lovlydigheten sin til å heve seg mot himmelen, men på grunn av hovmodigheten, blir han i stedet styrtet nedover. Akkurat slik som Jesus sa; Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, mens den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.
Tolleren derimot hadde all mulig grunn til å skamme seg. Han livnærte seg så og si av sin urettferdighet. Romerne satte ut innkrevingen av skatter og avgifter på anbud, og så var det opp til den enkelte toller å først få krevet inn det han hadde betalt for å få jobben, og deretter skaffe seg en god inntekt. Og da var fristelsen stor til å overskride både anstendighetens og rimelighetens grenser.
Tolleren hadde altså ingen egen rettferdighet å rose seg av. Derfor henvender han seg heller ikke til Guds rettferdighet når han ber. I stedet påkaller han Guds barmhjertighet. Han appellerer til Guds rike nåde, og sier: Gud, vær meg synder nådig. Og fordi måten han ordlegger seg på har en tydelig nyanse av forsoning, er det han sier egentlig; Kjære Gud, la deg forsone med meg, som er en synder. Og sagt på denne måten, blir det både en innrømmelse av å ha gjort noe galt, óg en bekreftelse på at en forsoning må finne sted. Omtrent som når vi sier; Om forlatelse. Derfor blir det på en måte både tollerens bønn, óg hans synds-bekjennelse på én gang. Og det er en bønn om tilgivelse som er så kraftfull at Jesus sier han kunne gå rettferdiggjort ut av Templet og ned til sitt hus.
Men før han kunne gå rettferdiggjort ned til sitt hus igjen, så hadde han først gått opp til Herrens hus. To menn gikk opp i templet for å be, hørte vi innledningsvis. Altså finner det sted en oppadstigning i møtet med Gud. Og tenker vi oss om, var det akkurat slik tollerens stamfar Abraham en gang steg opp på et fjell tusen år tidligere, for å ofre sin enbårne sønn. Men som kjent var det ikke Isaks blod Gud ønsket seg. Han ville bare teste styrken i Abrahams tro. Og siden den holdt mål, kunne Abraham stige rettferdiggjort ned fra tempelfjellet igjen, og ha med seg gutten sin i god behold fordi Gud regnet ham som rettferdig.
Tolleren vi hører om i dag, bringer ikke annet med seg som offergave til Gud enn sin egen syndserkjennelse og ydmyke tillit til Guds barmhjertighet. Hans møte med Gud i Jerusalems Tempel er naturligvis ikke like dramatisk som Abrahams møte med ham på berget, men resultatet er det samme. Begge kunne de gå rettferdiggjort ned igjen, fordi Gud tok imot tollerens offer slik det står skrevet i salmen: I slaktoffer finner du ingen glede, brennoffer bryr du deg ikke om. En sønderbrutt ånd er mitt offer, det knuste hjerte vil du ikke forsmå.
Fordi Loven foreskrev slaktoffer og brennoffer, var det dette fariseeren var så stolt over å ha utført. Men det var altså ikke nok. Nei, det offer som skal til, som når helt opp til Gud, er en sønderbrutt ånd og et knust hjerte, akkurat det offer tolleren bar frem for Gud i Templet, som gjorde at han kunne gå rettferdiggjort ned igjen.
Naturligvis er denne tolleren bare en figur i en lignelse, men ved å fortelle den, er det sitt eget offer på korset Jesus taler om, og foregriper. For den sønderbrutte ånden og det knuste hjertet, er Jesu egen Ånd, og Jesu eget gjennomstungne hjerte. Han ble den nye Isak på berget, men denne gangen ville ikke Gud bare prøve menneskets tro, han ville også gi bevis for sin egen trofasthet og barmhjertighet, ved å ofre sin elskede Sønn. Ikke for sin skyld, men for vår skyld! Og det er ofringen av den nye Isak evangelisten Johannes sikter til, når han sier: For så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris, for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.
Abrahams urokkelige tro blir til et bilde på Guds egen troskap. Og tollerens ydmykhet et bilde på Sønnens ydmykhet! Han, som lot seg ydmyke for vår skyld, og gav oss det største beviset på Guds barmhjertighet. Derfor skal vi, akkurat som tolleren, ha vår fulle tillit til Herrens grenseløse barmhjertighet, og aldri slutte å si: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg synder.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen