Hva er egentlig et menneske?
Under midnattsmessen leste vi det evangeliet som vi mest av alt forbinder med jul, nemlig Lukas’ fortelling om den første julen i Betlehem. Det er en fortelling vi alle kjenner godt: Joseph og Maria på leting etter husrom, barnet i krybben, gjetere på marken og englene i skyene. Det er en visuell fortelling, som det er lett å ta del i. Den rører ved strenger i vårt sinn som kanskje ble stemt da vi hørte historien som barn og som siden klinger på nytt når vi hører den i voksen alder. Fortellingen er enkel uten å være naiv. Vi kjenner at den taler til dype lengsler i vårt liv.
Men dersom denne historien blir den eneste inngangs porten til julemysteriet, kunne vi miste en viktig dimensjon ved det som virkelig er jul. Derfor er dagens evangelium viktig.
«I begynnelsen var Ordet» leste vi. Ordet er skrevet med stor O fordi Ordet var Gud. Disse første versene fra Johannesevangeliet viser til åpningsversene i Første Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud …». Det er viktig at vi er i stand til å fastslå denne forbindelsen mellom Bibelens første vers og julebudskapet. Det er selve skapelsen og skaperverket som blir bekreftet i julens budskap.
Vi kan ikke forstå julebudskapet hos Johannes på annen måte enn at det bekrefter at den skapte verden er Guds verden, og at alt er en gave fra Gud. Det handler om å være menneske og medmenneske. Det handler om å dele og fordele verdens ressurser. Og ikke minst, noe som vi er blitt gjort oppmerksomme på i det siste, handler julebudskapet også om å ta vare på denne kloden for våre etterkommere.
Johannes oppfordrer oss til å finne livets egentlige mening i det skapte, fordi det er godt. I begynnelsen, da Gud tok til å skape, skapte han alt godt. Det som ødela hans verk var et syndefall. Det var menneskenes synd som ødela Guds verk.
Men så skjedde det som vi feirer nå i julen: Ordet kom tilbake, denne gang som gjenskapningsord. Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og tok bolig iblant oss, sier Johannes. Her har vi det helt sentrale i julebudskapet: det samme Ord som skapte himmel og jord, ble et menneske – et menneske av kjøtt og blod.
Se på ordet inkarnasjon. Det kommer opprinnelig fra latin. Det latinske ordet carne betyr kjøtt. Om et øyeblikk skal vi synge ordene «et incarnatus est …. et inkarnatus est de Spiritu Sancto ex Maria Virgine: et homo factus est». Et homo factus est – altså «og er blitt menneske». Juletidens glade budskap er ikke bare at Gud er til stede blant menneskene, men at han er blitt ett med oss i kjøtt og blod. Et sterkere uttrykk for hva vi er verd som mennesker, kan knapt formuleres.
Julens mysterium er at barnet i krybben er Guds måte å vise oss hvem han er. Dette lille barnet er Ordet, Logos, ved hvem alt er blitt til. Men barnet i krybben viser oss ikke bare hvem Gud er, han viser oss hvem vi er. Vi er en ny skapning. Paulus har sagt: «Den som lever i Kristus er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til»(2 Kor 5.17).
I lyset av det jeg har sagt, la oss se på det store spørsmålet: Hva er egentlig et menneske? For oss troende ligger svaret der borte i krybben. Hva er det du ser i krybben? Du ser et speilbilde av deg selv, for å si det sånn. Gud har innledet en ny måte å være menneske på.
Nøkkelen til forståelse av vår menneskelige natur ligger i krybben. Nøkkelen som passer i låsen til vårt plagete liv er barnet vi ønsker velkommen i dag. Kjære brødre og søstre, barnet som vi feirer er svaret på vårt dypeste behov som menneske. Amen.