I går feiret vi allehelgensdag og i dag er det allesjelers dag som står for tur. Disse to festene feires etter hverandre, fordi de hører så tett sammen. I går forenet vi oss med alle som er i himmelen …. og i dag ber vi for dem som er i skjærsilden.
Disse to fester for alle helgener og for alle sjeler, minner oss om at vi alle har del i det som kalles ”de helliges samfunn”. Gjennom Kristus er alle troende forenet – på jorden, i himmelen og i skjærsilden.
Hva er egentlig skjærsilden? Hvis vi forestiller oss himmelen som en stor katedral, kan vi se skjærsilden som en slags våpenhus – i ordets opprinnelige betydning. Skjærsilden er himmelens forhall der man legger ned sine våpen, dvs. alt det man har brukt til å forsvare seg mot Guds kjærlighet med, her på jorden. Det er jo utenkelig at man skulle kunne komme inn i himmelen med sine våpen.
Den katolske kirke har alltid ment at det finnes en renselsestilstand for dem som ved sin død fremdeles har en del våpen på seg – dvs. en del motstand mot Gud.
Hvis vi gjennom vårt liv på jorden ikke har sluppet Gud helt inn, men har båret en del «våpen», da kan ikke møtet med ham etter vår død være bare glede. Midt i den lykken det må være å stå for hans ansikt og bli sett av en uendelig kjærlighet, må det også gjøre vondt å se sin egen lunkenhet, å se sin egen likegyldighet. Det er ikke slik at Gud ubarmhjertig retter lyskasteren mot oss for å få oss til å skjemmes. Men vi kan ikke stå i lyset uten også å se det mørket som står i motsetning til lyset. Det kan ikke være annet enn smertefullt å oppdage alle de «våpen» vi har brukt til å kjempe mot Gud. Derfor er det en lykke at det finnes en skjærsild. I dag ber vi spesielt for dem som er i skjærsilden.
La oss gjenkalle med tillit de ord vi ber i messens eukaristiske bønn: ”Kom ihu våre brødre og søstre som sov inn i håpet om oppstandelsen, og alle som har forlatt denne verden. Ta dem inn i lyset fra ditt åsyn.” Amen.