Mysteriet om Kristi legeme og blod, som vi feirer i dag, er mye større enn det som er mulig å uttrykke i ord. Troen på Kristi reelle tilstedeværelse i messen har vært en urokkelig del av den kristne tro like fra Kirkens spede begynnelse. Og denne dype tro på Kristi nærvær er fremdeles selve kilden for vår tilbedelse under messefeiringen.

Selvfølgelig er det også sant at Gud er til stede overalt. Når man ser en vakker solnedgang, for eksempel, så er dette et tegn som minner oss om Guds nærvær. Og han er også nærværende når mennesker samles i hans navn og når man leser og hører hans Ord.

Likevel er han nærværende på en helt spesiell måte når brød og vin under messens konsekrasjon forvandles til Kristi legeme og blod. Brødet og vinen forblir tilsynelatende de samme i det ytre, men likevel er det skjedd en forvandling på et indre og dypere plan av virkeligheten. Mange teologer kaller det for transsubstansiasjon.

Nylig ble jeg veldig forbauset da jeg fikk høre en prest påstå at Kristus er «fysisk» til stede i eukaristien. Det er klart at Kristus ikke er fysisk til stede på samme måte som vi her i kirkebenkene er til stede. Kirkens lære bruker ikke ordet «fysisk». Det kirken lærer, er at Kristi nærvær er «sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter)».      

Men vi kan ikke forklare hvordan denne forvandlingen skjer; det er og blir et troens mysterium. Intellektuelt er det ikke mulig å gripe det – vårt intellekt er altfor begrenset.

Men kanskje man kan si at det er som når to mennesker er forelsket i hverandre – de kan jo ikke forklare nøyaktig hvorfor de er forelsket. Når det først har skjedd at de elsker hverandre, så begynner deres forhold å vokse. De lærer hverandre bedre og bedre å kjenne. Med troen er det på liknende måte – som et begynnende kjærlighetsforhold. Jo mer vi lar oss trekke inn i forholdet og engasjerer oss, desto mer vokser tilliten og tryggheten.

Gjennom messen blir Golgata og oppstandelsen aktualisert stadig på nytt i tiden. Gud lar dette sakramentet virke på en slik måte at Herrens lidelse, død og oppstandelse alltid er nærværende for alle mennesker og til alle tider.  Slik er det mulig for oss å være til stede ved korsets fot og ved den tomme grav.

Når vi mottar sakramentet, forenes vi på mystisk vis med vår frelser. Det er en del av Guds plan at dette skjer gjennom mat og drikke. På denne måten etableres en analogi mellom vår synlige, legemlige eksistensform og vår indre, usynlige.

For på samme måte som vår kropp ernæres av brød og vin, slik ernæres vårt indre liv av det guddommelige sakrament – Kristi legeme og blod gjør vår kjærlighet stadig større, slik at vi mer og mer blir Kristus lik. Av alle Guds gaver er dette sakrament det største og mest dyrebare.

Dette er grunnen til at nedstengning av kirkene har vært en så krevende tid for praktiserende katolikker under pandemien. Som det ble sagt denne uken: «Tut og kjør i parker og på restauranter i Oslo, men bare 20 personer i kirkene».

For noen kirkegjengere er det den sosiale dimensjonen av gudstjenesten som savnes. Men det er ikke bare det sosiale; det er egentlig noe mye dypere som savnes – nemlig den åndelige næring av det eukaristiske måltid. Den fremste frukten av å motta eukaristien i kommunionen er inderlig forening med Kristus Jesus. «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham» sier evangelisten Johannes (6,56).

Hver gang vi mottar kommunionen, får vi del i livet ved den oppstandne Kristus. Det er et dyrebart øyeblikk. Under nedstengningen av kirkene har mange av oss lært å sette enda større pris på denne uerstattelige gaven. Den hellige Thomas Aquinas har skrevet noen vakre hymner til dagens fest, for eksempel Pange Lingua og Tantum Ergo.

Avslutningsvis vil jeg lese en vakker oppsummering av dagens fest, skrevet av nettopp Thomas Aquinas:

Dette er virkelig en hellig bankett, der Kristus selv blir vår føde, minnet om hans lidelse fortelles på nytt, sinn og hjerte fylles av nåde, og vi blir gitt et løfte om den herligheten som en dag vil bli vår.