Brødre og søstre,
I Urkirkens første århundrer var det Epiphanie, eller Herrens Åpenbaring, som var selve julefeiringen. Noe som fremdeles praktiseres av våre ortodoxe brødre og søstre i Østkirken.
Matteus vil ikke bare bekrefte at de hellige tre konger, som kom langveisfra, hadde med seg gode gaver i dagens evangelie-fortelling, men at de hyllet Kristi kongeverdighet, fordi gavene de bragte var kongelige gaver, og noe mye mer og mye viktigere enn bare litt mer påfyll av pynt i julekrybben.
At det var gjeterne på marken som mottok engelens budskap først, og derfor var de første til å hylle Jesusbarnet julenatt, står som vi vet å lese i Lukasevangeliet. Og gjennom hele sitt evangelium fokuserer Lukas nettopp på at Jesus tok parti med de fattige og utstøtte helt fra begynnelsen av. At han som Guds Sønn fra evighet, valgte å komme til jorden i et spebarns skikkelse, og slå seg ned sammen med dyrene i en stall, og ta dyrenes høykrybbe som sin kongetrone.
Matteus benytter seg også av muligheten til å slå an tonen i sitt Evangelium alt fra begynnelsen av. Men med et helt annet fokus enn Lukas. Den røde tråd som går gjennom hans evangelium, er at Israel, som hadde gått og ventet på den lovede Messias i lange tider, ikke tok imot ham når han først kom. Det gjorde derimot hedningene i folkeslagene, som blir representert ved tre hellige konger, vismenn eller stjernetydere fra fremmede land, slik at Skriften kan åpenbare Kristi universelle kongeverdighet helt fra begynnelsen av.
Med sin fortelling foregriper Matteus faktisk siste vers i sitt eget evangelium, der vi hører at den oppstandne viser seg for disiplene på et høyt fjell i Galilea, og sier at de skal Gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler! Kong Herodes blir til representant for de styrende myndigheter i Israel, som helt forgjeves forsøker å gjøre det av med guttebarnet, noe de skulle lykkes godt med 30 år senere.
Gud vil altså åpenbare seg for menneskene i et lite spebarn, og etter hvert i mannen Jesus fra Nasaret; gjennom hans liv og lære, og hans lidelse, død og oppstandelse. Men hele denne Guds-åpenbaringen er selvfølgelig bare tilgjengelig for de av oss som kan og vil betrakte det lille barnet i krybben, og mannen Jesus i Evangeliet, gjennom troens øyne, med hjertets visdom.
Det er Guds menneske-kjærlighet som kommer til uttrykk i hans Sønn når han åpenbarer seg for våre øyne på Epiphanie. I og med Sønnens inkarnasjon er det ikke lenger bare mennesket som er et bilde av Gud, – nå blir også Gud et bilde av mennesket! Som apostelen Paulus sier: Han som, skjønt av guddoms rang, ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like, oppgav alt sitt eget, gikk inn islavens kår, og ble et menneske som vi!
Ufattelig å begripe fordi det er et mysterium, men likevel er det ikke vanskeligere å forstå enn at Gud elsker menneskene så høyt at han selv ville bli et menneske. Dermed er Mennesket Jesus garantien for Guds kjærlighet til oss. Og med den åpenbaringen vi feirer i dag, legges grunnlaget for menneskets hellighet. Hellighet, ja, men også guddommelighet! Noe kirkefedrene ikke nølte med å si, og som vi har hørt opptil flere ganger denne julen, nemlig at; Gud ble til et menneske for at mennesket skulle kunne bli Gud!
Menneskets verdighet, dets rettigheter og ukrenkelighet, er stadig mer og mer i fokus. Bra er selvsagt det, men, det kan også være et tegn på at disse fundamentale verdiene i stadig større grad blir truet. Som kristne går vi lengre enn andre i vår humanisme, nettopp fordi den kristne humanismen er grunnlagt i troen på at vår Gud selv ble et menneske. Derfor er menneskeverdet, etter vårt syn, grunnfestet i det faktum at Gud fremfor alt åpenbarte sin menneske-kjærlighet da han gjorde seg til et menneske. Slik helliggjorde han menneskelivet, og ethvert menneske må derfor regnes som et Kristus-ikon. Og det betyr at de som bespotter et menneske, også bespotter Gud. + I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen