Søstre og brødre,
Kjærlighet er Fellesskap, og fellesskap er Liv! Det er den hellige treenighet det største og mest lysende eksempel på. Og det er fellesskapet, ikke individualismen, som danner det nye samfunn på jorden, det som består av Guds egen familie; Jesu Kristi Kirke.
Kirken lærer oss, i det minste til en viss grad, at Gud kan erkjennes av menneskets fornuft, og også anes av dets følelser. Samtidig må vi konstatere, at dersom han fullt ut kunne erkjennes og begripes av fornuften, ville han rett og slett ikke ha vært Gud! Da ville han nemlig ha vært, lik så mye av det som styrer våre dagligliv; en menneskelaget konstruksjon. En slik gud derimot, ville vi både kunne begripe og gripe, for så å bruke og missbruke ham, på den samme måte som vi allerede bruker og missbruker alt det som finnes i Guds skaperverk.
Blandt våre viktigste oppgaver som mennesker, er den å lære naturen å kjenne, og forstå dens lover og dens funksjoner. Men drevet av egoisme og grådighet, har kunnskapene våre om naturen dessverre ført til et missbruk av skaperverket, og vi ser at vi både verdsetter, og omsetter alt det Gud har skapt i kroner og øre.
Men skaperen selv, han overskrider fullstendig vår menneskelige forstand, og står høyt over sitt skaperverk. Og det er fordi Gud er Gud, og ikke kan brukes eller manipuleres av vår menneskelige forstand, at han er et mysterium!
Det merker vi med én gang vi forsøker å snakke om ham, og beskrive ham, for ordene våre blir så fattige, de strekker ikke til. Ordene kan nemlig bare si noe om ham, og markerer derfor samtidig ulikheten mer enn likheten mellom Skaperen og det skapte. Derfor kan vi faktisk risikere at ordene vi bruker av og til bidrar til å skygge for, like mye som de viser til, den de prøver å beskrive.
Den hellige Thomas Aquinas sa det slik:
«Om Gud kan vi ikke fatte hva han er, bare hva han ikke er; óg hvordan andre vesener forholder seg til ham!»
Når Gud omtales som «han«, og som Far, kan det selvsagt oppfattes som om han er en mann. Da er det ytterst viktig å ikke glemme at ordene vi bruker, er en form for billed-tale. Gud er jo selvsagt noe uendelig mye mer enn både mor og far, og noe mye større enn både kvinne og mann. Kort og godt fordi han er Gud!
Når det har seg slik at vi refererer til ham som Far, sier dette ordet først og fremst noe om hans forhold til Sønnen, og dermed, samtidig noe om hans forhold til oss, fordi vi har fått bli Guds barn nettopp gjennom sønnen. Gud står derfor i et helt spesielt og personlig forhold til hver og en av oss.
Men så skjer det altså, at ut av dette tilslørede og ubegripelige mysterium, stiger et menneskeansikt frem! Sønnens menneskeansikt!
Og så kan med ett hele det enorme Gudsmysteriet sammenfattes i én eneste person; mannen Jesus fra Nasaret, som ble født av en kvinne.
For, fordi vi mennesker ikke bare er Ånd og sjel, – vi er jo kropp og sjel!, måtte Guds sønn også bli legeme, for å kunne gi oss del i sin kjærlighet. Dermed blir det ufattelige Gudsmysteriet mer fattbart for oss, selv om det fortsatt er på en ubegripelig måte.
Det var ene og alene for vår skyld at den Evige og Uendelige lot seg begrense av tid og rom, idét han trådte inn i historien! Og derfor er det også at vi nå kan si; «……at han fødtes under keiser Tiberius, døde under Pontius Pilatus, ble mann; ikke kvinne, jøde; ikke greker!»
Samtidig som den udødelige døde her på jorden, ga han nytt liv til oss, formidlet av Den hellige Ånd, den samme Ånd som hele tiden underviser og inspirerer oss. Og enten vi merker det eller ikke, så er det ved Ånden at Guds mysterium gjennomtrenger hele vårt vesen, ja hele vår eksistens.
Og ved denne gave fra Gud, som er gitt oss av Sønnen ved Den hellige Ånd, står vi innenfor Guds mysterium! Er vi tatt inn i Guds hellighet!
Men selv om vi lever innenfor Guds mysterium aldri så mye, kan vi fremdeles ikke fatte det! Dét er det nemlig bare Gud som kan. Og slik skal det være; for Guds mysterium er det nemlig ikke meningen at vi skal fatte! Det er noe vi lever i, og lever! Og det noe som har tilhold i oss og i blant oss! Derfor er vi heller aldri alene!Alltid er vi, og blir vi, elsket av Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden!Vår første og største oppgave som menneske er simpelthen å elske Gud. Fordi hans kjærlighet har tatt bolig i oss, skal vi til gjengjeld elske og tilbe ham, og bekrefte dette ved det liv vi lever i fellesskapet med andre mennesker, noe vi gjør når vi sammen roper:
«Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet.» Amen.+