Brødre og søstre,

vi har nå kommet frem til den tiden i kirkeåret hvor liturgien anmoder oss til besinnelse, i forhold til vårt kristne engasjement. Onsdag ble vi tegnet med askekorset, samtidig som presten oppfordret til omvendelse, og til å tro på Evangeliet. Men vi er da allerede troende, kan vi da kanskje ha lyst til å innvende! Ja, absolutt, men Evangeliets Ord er en uutømmelig kilde til ny inspirasjon, og skal helt spesielt nå i denne tiden frem til påske, hjelpe oss på en spesiell måte, med å legge vekt på at vårt åndelige liv ikke blir kjedelig og rutinepreget. For da kan det lett miste sin glød og forsvinne.

Men trenger vi stadig dypere inn i vår tros innerste mysterier, vil troslivet vårt stadig utvikle seg, fordi det hele tiden fylles av ny energi og nytt engasjement!

Fasten er et urgammelt bibelsk middel som er foreskrevet av Herren selv, for å kunne gi uttrykk for anger, og styrke ydmykheten vår ved askese. Hvis den asketiske holdningen faller helt bort, ville også Kirken raskt forfalle til en verdsliggjøring, og litt etter litt reduseres til å bli en sekt for de få.

I dagens evangelium hører vi at Ånden driver Jesus ut i ørkenen, for at han skulle faste og be, og settes på prøve av satan. I 40 dager og 40 netter styrket og forberedte han seg til sin store gjerning, og samtidig helliget han også vår fastetid. Derfor kaller vi ofte fasten for en ørkenvandring, fordi den stillhet, tomhet og ensomhet som råder i en ørken gjør det lettere for Gud å kommunisere med menneskene, uten alle de forstyrrende elementene som vi vanligvis omgir oss med, og som tar all vår oppmerksomhet.

I dagens første lesning hørte vi den vakre beretningen om skapelsen, og om syndefallet som fikk så store konsekvenser. I annen lesning fra Romerbrevet, beskriver Paulus Jesus som den nye Adam, han som var lydig der den første Adam var ulydig, og som sto støtt der den første vaklet, og til slutt falt.

Og på sitt eget vis sier egentlig Matteus omtrent det samme, i dagens Evangelium. Han forteller om Jesu klippefaste lydighet når djevelen nå igjen dukker opp, og prøver å få også den nye Adam til å falle for synden.

Ja, Jesus er den nye Adam, men der hvor Israel var ulydig, der er Jesus lydig. Derfor er det viktig for oss å lese Det Gamle Testamentet, for fullt ut å kunne forstå det evangelistene skriver i Det Nye. Matteus bruker nesten et teologisk kodespråk, for det han egentlig forteller oss er at Jesus tok hele Israels historie opp i seg og gjenopprettet den, for å gjøre godt igjen alt det som hadde gått så forferdelig galt. Så der hvor Israels folk utålmodig ropte anklager mot Moses fordi de ikke hadde brød, svarer Jesus nå djevelens fristelser med den største ro, og sier trygt: Mennesket lever ikke av brød alene.

Den første Adam ble hele menneskeslektens far og opphavsmann, men den nye Adam ble det nye menneskets far, og det nye Israels opphavsmann! Han seiret over døden og fjernet konsekvensene av den første Adams fall; nemlig synden, døden og loven. Og erstatter det i stedet med: livet, kjærligheten og friheten.

Men, har vi rett til å spørre, hvorfor eksisterer da fortsatt både synden og døden? Og hvorfor lever fremdeles så altfor mange uten frihet?

Jesu siste ord på korset før han utåndet, var: Det er fullbrakt. For alt var fullbrakt, og alt er fremdeles fullbrakt. Fullbrakt, ja, men ennå ikke; fullbyrdet! For den endelige fullbyrdelsen vil først skje ved alle tings fullendelse, som er ved tidenes ende. Og i mellomtiden er det vår felles oppgave, brødre og søstre, som prester og profeter i Jesu Kristi Kirke på jorden, til å gjøre vårt ytterste for å bidra til virkeliggjøringen av kjærlighetsbudskapet allerede her på jorden.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen