«Den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himmelen,» sier Jesus.
Som vi sier på latin: dura lex, sed lex. Loven er streng, men det er loven. Jesus Kristus, han som elsker alle mennesker så høyt at han ville dø på korset for dem, han kan også komme til å fornekte dem. Hvordan kunne han gjøre noe slikt ? Svaret er: fri vilje. På begge sider. Vår vilje, Guds vilje. Vi er frie, og Gud er fri.
Å fornekte oss eller ikke fornekte oss overfor Faderen – den gode nyheten er at det kommer på den siste dagen. Hva skal skje med deg, hva skal skje med meg, på den siste dagen?
La oss huske den første dagen først: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var Gud.» Gud sa: det skal bli lys. Og verden ble skapt. Alle synlige og usynlige ting. Også menneskene. Men om menneskene sa Gud: «La oss lage menneskene i vårt bilde, så de ligner oss.»
Menneskene ble skapt for denne jordiske verden. Denne jordiske, dødelig verden er vårt første, vårt naturlige hjemland. Vi kommer fra støv, og skal vende tilbake til støv. Men vi er invitert til å velge et nytt hjemland. Himmelen. Guds hjemland. For en enorm nåde! Paradokset er at vi elsker dette jordiske, dødelige hjemlandet. Vi ble skapt for det. Vi ble skapt for å leve glade dager i denne verden. Da sier mange: det er nok, jeg trenger ikke noe annet. Hva skal skje med dem på siste dagen? Fri vilje!
Vi som sitter her i dag, vi har valgt å leve med Gud. Vi lengter etter Himmelen, Guds hjemland. Der skal vi føle oss som hos oss. Vi har valgt å leve her på jorden som i et telt, som i et midlertidig hjem. Men å velge Guds hjemland er ikke nok. Våre valg må bli til handlinger. Det er ingen gratisbillett til Paradiset. For å gå inn til vårt nye hjemland, må vi ta av oss støvet. Støvet som er å finne i all vår glede her i denne dødelige verden. Vi var kledd i støv, men vi har valgt å leve med Gud. Da har Gud kledd oss i sitt lys, gjennom dåpens vann. For en enorm nåde!
Han kledde oss i lyset. Nå må vi bli aktive. “Actions speak louder than words.” Nå må vi fornekte den dødelige verdens herredømme. Nå må vi ta av korrupsjonens klær.
Betyr det at alle våre jordiske handlinger er meningsløse? Vår studier, våre naturlige talenter, vår karriere, vår familie, alle våre prestasjoner – meningsløse? Nei. Jesus har ikke sagt at vi skulle gi opp vår jordiske identitet og brenne det som et holocaust. Han trenger ikke aske mer enn han trenger oksers blod på noe alter. Han vil bare ha vår vilje, vår frie vilje, slik at han helliggjør vår dødelige identitet, slik at han kler det i udødelighet. Slik at vi lever med ham i Paradiset. Fordi Herren er den Gud som levendegjør og helliggjør alle ting.
Å ta av oss vår preferanse for et liv uten Gud er en kamp. Det varer et helt liv. Paradokset er – nei, den store nåde er – at denne kampen, denne svært vanskelige kampen, fyller oss med glede. En glede, en fred som verden ikke kan gi. Vi søker glede i å bygge en karriere og å ofre oss for det. Noen ofrer familielivet sitt for å bygge sin karriere. Så går det her i verden.
I stedet, la oss ofre «støvheten» vår. La oss følge Jesus Kristus inn til den siste dagen, den dagen han sier til Faderen: «Far, disse er disiplene mine, fornekter jeg dem ikke. Se på alle arrene deres. De kjempet den gode kampen. De er slitne, utmattede, sultne, tørste, nakne, forslåtte…. Og glade, og hellige. Må vi bli ett: jeg i dem, dem i meg, og jeg i deg, fra evighet til evighet.»