Brødre og søstre,
for et par søndager siden forkynte Jesus i Evangeliet at han ikke var kommet til jorden for å skape fred, men splid. Men vi fant heldigvis ut at det ikke var bokstavelig ment, bare brukt som en metafor. Når vi i dag hører ham si at vi må hate vår mor og vår far, og vårt eget liv, for å kunne bli hans disipler, må vi derfor gå ut ifra at det også ligger en annen mening bak disse harde ordene. Har man et ønske om å bli en Jesu disippel, er det ikke for å hate, men tvert imot for å lære å elske mer, av han som selv er kjærlighet.
Ser vi på noe av det som ligger i Kirkens Tradisjon, finner vi for eksempel at den alltid har stilt krav om at en som vil følge Jesus i et religiøst liv, må avlegge fattigdomsløftet. Et løfte som avlegges i sammenheng med to andre løfter, nemlig lydighet og kyskhet. Mindre kjent for de fleste, er det kanskje at Kirkens Tradisjon faktisk forventer fattigdom, lydighet og kyskhet av alle sine lemmer. Men naturligvis i en mindre konkret betydning enn for dem som er kalt til et klosterliv. For dem har Jesu ord: gå og selg alt du eier, gi det til de fattige, og kom så og følg meg, akkurat den samme betydningen som de hadde for den hellige Antonius, – han som gjorde akkurat det, – i motsetning til den rike unge mannen som i stedet gikk sorgfull bort.
Det er vel egentlig ganske utrolig at det fremdeles finnes noen som tar imot et klosterkall i vår ultra-materialistiske verden! Men det kan bare bety at Jesu Kristi Ord stadig er like levende og virksomt midt iblant oss. Og den som tar imot et slikt kall, er fullstendig klar over at det som blir lovet ikke faller på plass av seg selv i samme øyeblikk som løftene uttales. Noe som også gjelder dem som avlegger, for eksempel, ekteskapsløfter. Men uansett livsform, har vi alle en lei tendens til å klamre oss til våre eiendeler, om vi har avlagt løfter eller ikke. Og selv om et gudeviet liv er ment som en skole i å løsrive seg fra slike tendenser, ligger det også uendelig mye mer i et ordensløfte, enn bare å ha et dempet forhold til de verdslige ting. Det gjelder ikke minst den fattigdommen som ligger i å ikke kunne ha sin egen familie rundt seg, én spesiell person å elske, eller barn som kan bringe slekten videre. Ikke engang sin egen hund skal man ha å dele sin kjærlighet med.
Altså har klosterlivets rigide livsførsel som oppgave å minne oss om det kravet Jesus i dagens tekst stiller til den som vil følge etter ham. Og her er vi ved kjernen i denne søndagens Evangelium. Nemlig at kravet Jesus stiller, hvor brutalt det enn kan høres, er et ufravikelig krav om at beslutningen som fattes, ene og alene blir fattet på grunnlag av kjærlighet til ham. Og ut fra en overbevisning som kun dreier seg om kandidaten, uten at noen andre personer eller familie-relaterte situasjoner er involvert.
Derfor mener ikke Jesus bokstavelig at noen må hate sine kjære for å følge ham. Han mener bare at de som vil følge ham må velge ham fremfor sine kjære, som derfor vil kunne føle seg nedprioritert. Men samtidig må vi ikke glemme at han som forlanger dette av oss, han forlanger også at vi skal elske vår neste, og ikke bare vår neste, men til og med våre fiender!
Når Jesus sier at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon, er det for å minne oss om at vår oppgave er å være verdens lys og jordens salt. Greier vi det, vil det nemlig få verden til å undre seg, og spørre hva som egentlig er meningen med livet. Og har ikke verden forstått det før, så vil den i det minste forstå ved veis ende at det er en annen som bestemmer over alt det vi kaller vårt.
Ja, brødre og søstre, for først når vi følger etter Kristus og bærer med oss vårt kors, kan meningen med livet vise seg for oss. Først da kan vi fullt ut forstå hva som ligger i de ordene han i dag konkluderer sitt Evangelium med, når han sier: Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen