Brødre og søstre,

Evangeliet forteller i dag at Jesus underviste disiplene med saligprisningene, som Matteus begynner med ordene: Salige er de fattige i Ånden, for himlenes rike tilhører dem. Og med tanke på at vi nå hver eneste dag hører om den eskalerende fattigdommen i vårt eget rike samfunn, kan det være vel verd å merke seg, at evangelisten Lukas faktisk la en forbannelse til saligprisningene, slik at det hos ham heter: Salige er dere fattige; men ve dere rike! Og siden dette får det til å høres ut som om de fattige er salige bare fordi de er fattige, og de rike er forbannet bare fordi de er rike, får vi se litt nærmere på hvordan fattigdom og rikdom fremstår i Bibeltekstene.

Det Skriften sier om synet på fattigdom og rikdom i den gamle pakt, er at rikdommen ble regnet som et resultat av Guds velsignelse, mens fattigdommen som Guds straff for egne eller fedrenes synder. Det var nemlig svært lite, om i det hele tatt noe, i den gamle pakt som henviste til troen på at mennesket vil oppnå et salig liv i det hinsidige. Derfor så man Guds velsignelser som goder i vårt jordiske liv, som gods og gull, store avlinger, mange sønner, og en trygg alderdom med sosial anseelse. Mens fattigdommen ble sett som en straff for et liv i synd og troløshet.

Men ettersom tiden gikk, forsto Israels folk at rikdom og gudsfrykt ikke automatisk hørte sammen, og et helt nytt syn på fattigdom og rikdom i religiøs kontekst vokste frem. Og dette nye synet ble forkynt for folket av Guds egne profeter, slik vi nettopp hørte profeten Sefania profetere i dagens første lesning.

Lukas og Matteus så saligprisningene som en ny pakt. Ikke lenger en pakt bare mellom Gud og jødefolket, men nå en pakt mellom Gud og alle jordens folk. Og denne gangen heller ikke hugget inn i stentavler, men risset direkte inn i menneskenes hjerter.

Og nå fremsto faktisk de fattige som salige bare fordi de var fattige, på grunn av at profetene hevdet at ingen kunne vinne seg stor rikdom uten at det nødvendigvis var gjort på andres bekostning. Dermed var det nå de rike som ble sett på som syndere, og de syndet både mot Guds bud og mot sin neste. Guds bud forlangte nemlig omsorg for de som var dårligst stilt i samfunnet. Derfor ble nå de fattige saligpriset, fordi deres fattigdom gjorde dem til levende bevis på at de ikke syndet, verken mot Guds bud eller sin neste. Noe de rike ikke hadde mulighet til å bevise ved sin blotte eksistens.

Fordi de fattige ikke kunne oppnå noen sosial makt, uten mektige venner å støtte seg til, måtte de alltid sette sin lit til Gud alene, og i alle ting bare stole på Guds barmjertighet. Derfor ble Gud, som vi av og til hører, også kalt hevnens Gud. For han talte den fattiges sak, tok de fattiges parti, og straffet de rike når de syndet mot sin neste. Sik ville de fattige til syvende og sist få sin hevn, når Gud igjen trer inn i historien for å opprette sin lov, – den guddommelige rettferds lov.

Og dette synet var ikke et syn som bare var typisk for Lukas og hans tilhengere. Hver eneste kveld synger vi magnificat til vesper, jomfru Marias egne ord, hvor det heter: Herskere støtte han ned fra tronen og opphøyet de ringe. Sultne mettet han med gode gaver, og sendte tomhendte fra seg de rike. Kirken har selvfølgelig alltid stilt seg bak dette synet på fattigdom og rikdom, noe ikke minst Kirkens sosiallære gir tydelig uttrykk for.

Men det finnes enda en grunn til at Jesus saligpriste de fattige. Og det er nettopp den vi hører hos Matteus i dagens tekst; Salige er de fattige i ånden! Og hva Jesus mener med det, er det bare han selv som kan fortelle oss. Noe han gjør idét han sier: Alt dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere også gjort mot meg. I Matteusevangeliets 25. kapittel står det Jesus vil si på den ytterste dag: Kom, dere som min Far har velsignet, og ta i eie det rike som er gjort rede for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst, og dere gav meg drikke, jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg. Og i lys av disse ordene er det vi kanskje bedre kan forstå hvorfor de fattige, sultende og sørgende blir saligpriset av Jesus. Og det er altså rett og slett fordi de ligner på ham. Ja, i ytterste konsekvens kunne vi nesten ha sagt at de fattige er identiske med Kristus, fordi han sier: alt dere gjør mot dem, det gjør dere også mot meg.

Og her er vi ved sakens kjerne så og si, for vi har lært at den kristne frelse nettopp er: Å bli Kristus lik! Fordi Guds Sønn gjorde seg fattig for vår skyld, og tok på seg våre ydmykelser, er det de fattige og ydmyke blant oss som ligner mest på ham. Og denne Kristus-likheten er det som gjør dem salige. Og den skal også gjøre oss salige! For ved Åndens hjelp og Guds nåde, skal alle vi som tror, fattige som rike, sakte men sikkert, litt etter litt, stadig få større og større del i de samme nådegavene. Og slik vil vår Kristuslikhet utvikle seg frem til den dagen vi er ham lik, og vi forenes både med ham, og med hverandre, for å hvile i Faderens evige salighet, For; Himlenes rike tilhører oss.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.