Brødre og søstre,
fastens ørkenvandring er snart tilbakelagt, og tiden for feiringen av vår forløsnings mysterier er nær. Neste søndag følger vi Herren i triumf inn i Jerusalem, og der tar liturgien oss litt etter litt videre fra sted til sted og hendelse til hendelse gjennom hele hele Den stille uke. Da er vi ikke bare passive tilskuere, men vi er selv aktører og deltakere i det drama som utspiller seg. Først ved innstiftelsen av nattverdsmåltidet, det som vi fremdeles feirer til minne om Kristus hver eneste dag. Så går vi til Getsemane og ser at han tas til fange, før vi følger med til Pilatus, hvor dødsdommen faller, og han piskes til blods. Og til slutt går vi korsveien sammen med ham helt opp til Golgata….
Men ikke la oss ta disse begivenhetene på forskudd. For i dag fører evangeliefortellingen oss noen kilometer ut av Jerusalem, til et serverings-sted i Betania. Og like før den merkelige hendelsen som finner sted der ute, bekrefter Jesus med klare ord hvem han er, i møte med Marta: Jeg er oppstandelsen og livet, sier han, og den som tror på meg skal leve om han enn er død!
Opprinnelig ble mennesket udødelig skapt av Skaperen, men fikk som betingelse å leve i pakt med hans vilje. Gud sa: Dersom dere spiser av treet som står midt i haven, skal dere dø, – og det betød: Om dere lever i pakt med det bud jeg gir dere, skal dere ikke dø! Men mennesket klarte ikke å overholde dette ene budet. De spiste av frukten, og sammen med synden kom døden.
Likevel bevarte menneskene i seg en drøm om den tapte haven øst for Eden, og sammen med denne drømmen, også håpet om evig liv. Mange har i historiens løp forsøkt å gjøre seg selv udødelige, for eksempel ved å sette opp monumenter over seg selv. Men de kloke blant oss har alltid visst at dette bare dreier seg om forfengelighet.
Så dukker Jesus opp, og sier at han er oppstandelsen og livet. At han er den nye Adam, og far til en ny menneskeslekt. Og så gjenoppretter han i sin egen person det som synden hadde ødelagt. Jesus kom som det sanne menneske slik det opprinnelig hadde vært da Gud først skapte det. Derfor kunne han, som den gode Hyrde, gå ut og lete etter de fortapte fårene som hadde forvillet seg bort fra Guds veier.
Han gjenoppretter menneskenaturens brutte forbindelse med Gud, og opphever samtidig skillet mellom det jordiske og det himmelske. Men den jordiske verdens virkelighet ble ikke opphevet! Derfor så også Jesus døden som en hjerteskjærende konsekvens av virkeligheten. Så når vi i dag hører at han gråt med sine venner i Betania, gråt han av kjærlighet. Han elsket Marta, Maria og Lazarus. Og sørget sammen med søstrene over brorens død, fordi han var et menneske. Men han elsket sine venner, fordi kjærligheten kommer fra Gud. Derfor må vi være klar over at når han sørget med sine venner, må det bety at også sorgen er en gave fra Gud.
Mennesket Jesus gråt av kjærlighet ved vennens grav. Men når han vekket vennen tilbake fra døden, var det noe han kunne gjøre fordi han var Gud. Med dette viser han at liv og udødelighet ikke lenger bare er abstrakte begreper, for han gjør det til noe konkret. Tror du dette? – spør han Martha. Men i stedet for å svare: Ja jeg tror, – sier hun: Ja Herre, jeg er fullt forvisset om at du er Kristus, Guds Sønn, – han som skulle komme til verden!
Snart skulle Jesus selv gå inn i døden fordi han var menneske. Han måtte dø i sin menneske-natur. Men døden fikk ikke makt over ham, den kapitulerte, og Jesus Kristus gjenoppsto i sin Guddommelige natur. Og også vi må dø fordi vi er mennesker. Men, Paulus trøster oss med det han sier i sitt brev til Romerne; …..så sant hans Ånd, som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal han også gi deres dødelige legemer liv, ved sin Ånd som bor i dere.
Nå kan vi slå oss sammen med de som var kommet ut til Betania, som kom til troen på ham da de så hva Jesus gjorde, og vandre i stillhet og kontemplasjon sammen med dem tilbake til Jerusalem, for å delta i dramatikken som snart vil utspille seg der. Og akkurat der, i Herrens hellige by, skal vi oppleve at Jesu trofasthet, i lidelse og død, ikke var forgjeves.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen