(Joh. 14, 1-12)

Brødre og søstre,

kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min far, hører vi Jesus si til disiplene i dagens Evangelium. Og når Filip sier: La oss få se Faderen, så er det nok for oss, svarer han litt skuffet; Så lenge har jeg vært hos dere, Filip, og enda kjenner du meg ikke? men legger til Den som har sett meg, har sett Faderen!

Og hvis disiplene, som hadde tilbragt dager og netter sammen med Jesus i årevis, ikke kjente ham fullt og helt, hvordan kan vi da forvente at vi skal kjenne ham?

Vårt forhold til Jesus Kristus er nødvendigvis helt annerledes enn disiplenes var. Men likevel er det også noe som også er likt, når vi tenker på det Jesus sa til disippelen Thomas: Nå tror du, fordi du har sett. Salige er de som kommer til troen uten å ha sett. Først var disiplene kalt til å lære å kjenne den levende Jesus Kristus i nærværet. Men etter hans oppstandelse, måtte de også lære å gjenkjenne Jesu Kristi nærvær i fraværet! Og det er akkurat det vi også er kalt til!

Ved hjelp av hans egne ord som har blitt overlevert til oss gjennom disiplene og deres etterfølgere, vil vi stadig kunne lære ham bedre å kjenne. Et bekjentskap som hele tiden vil utvikle seg, etter hvert som vi bedre forstår betydningen av Guds levende og virksomme Ord i vårt daglige aktive liv!

Selv om de fire Evangeliene stemmer ganske godt overens, så vet vi at de ikke er helt identiske. Dét var det Den hellige Ånd som sørget for den gangen den inspirerte de fire evangelistene. Og det gjorde den nettopp for at vi bedre skal forstå at Guds levende Ord ikke kan la seg stenge inne mellom permene i en bok. Hvis Ordet skal kunne føre oss frem til stadig bedre kjennskap til, og større kunnskap om, Jesus Kristus, må det ikke bare høres, men også leves! Vi er ikke praktiserende katolikker bare fordi vi stikker nesen innom en messe i ny og ne. Nei, Guds hellige Evangelium må også både leves og praktiseres gjennom våre gjøremål alle ukens 7 dager, hele året gjennom.

Det er det dagens første lesning sikter til, når den forteller at apostlene innsatte diakoner til å utføre tjenester og gode gjerninger for sine brødre og søstre rundt om i de mange nye menighetene.

Men for at vi stadig bedre skal kunne kjenne og gjenkjenne Jesus Kristus, har vi også fått muligheten til å søke hjelp i de ulike billedlige fremstillingene av ham. For Kristusbildene som er laget av troende folk, fremstiller noe mye mer, og mye større enn bare å være pynt og veggpryd, eller kostbare kunstverk. Og de kan også bidra til å gjøre Faderen synlig for oss, til hjelp og utvikling i vårt bønneliv. For som Jesus sa: Den som har sett meg, har også sett Faderen.

Vår tilbedelse retter seg selvfølgelig ikke mot bildet i seg selv, enten det er et gammelt ikôn, en vakker skulptur eller et glansbilde fra søndagsskolen, men mot den prototypen bildet fremstiller, nemlig Gudsåpenbaringen i mennesket Jesus Kristus. Og den ble bekreftet av Kirken i år 787, da Kirken var samlet til økumenisk konsil i Nikea. Da var det nettopp bruken av, og ærbødigheten for, religiøse bilder og objekter, som ble drøftet.

Men fremfor noe annet er det selvfølgelig i den hellige eukaristi vi kan se, kjenne, og smake Kristus på en helt spesiell og konkret måte. Og skal Jesus, i brødets og vinens skikkelse, kunne komme inn i dypet av vårt aller innerste, så forutsetter det at vi først åpner vårt  hjertes dør for ham. Noe han selv oppfordrer oss til, når han sier: Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid. Jeg med ham og han med meg.

Så la oss da, brødre og søstre, åpne vår hjertedør på vidt gap, og omfavne Frelserens fortrøstningsfulle ord til oss denne femte søndagen i påsketiden, når han sier: La ikke angst og uro ta motet fra dere. Tro på Gud, og tro på meg.

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.

   Amen