Brødre og søstre,
med Bergprekenen og Saligprisningene, – som vi nå har hørt sitater fra flere søndager på rad, ønsker ikke Jesus å sette opp en ny rettesnor for samfunnsregler og sosial lovgivning, som vi kanskje kunne fristes til å tro, men underviser ganske enkelt sine venner i hva det vil si å være hans disipler.
For at Guds mening med budene skulle bli lettere å forstå, – de som hadde blitt feiltolket og brukt som påbud i samfunnsmessige spørsmål i lange tider, trekker Jesus nå sammen budene til en syntese, eller til et eneste bud, og sier; Dere har hørt det er sagt; du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og velsign dem som hater dere.
Men en oppfordring til å elske og velsigne våre fiender, – de som vil oss ondt, oppfattes umiddelbart som en provokasjon. Frykt og selvforsvar ligger dypt forankret i menneskets fornuft, ja i alle levende skapningers instinkt, og Jesus er fullstendig klar over at det i beste fall kan virke idiotisk å elske en som vil skade oss. Derfor sier han: Hvis noen blant dere anser seg for å være hva denne verden kaller vis, må han gjøre seg til en tåpe, for først da blir han virkelig vis.
Med disse ordene gjør han oss oppmerksomme på at vi nå blir presentert for Guds egen tanke, og i møte med Guds tanke, kommer naturligvis vår egen menneskelige logikk til kort. Altså er det ikke noe nytt i det Jesu forkynner, bare en forklaring på hva Gud helt fra begynnelsen har ønsket å si med sitt største bud, hvor det heter: Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.
Det som er nytt, er Jesu definisjon av hvem vår neste er. For fra nå av er det ikke bare våre venner og nærmeste som er vår neste. Fra nå av er alle vi møter på vår vei vår neste, og med andre ord våre medmennesker. Uansett hva slags forhold vi har, eller ikke har, til de personene vi møter, så er de våre medmennesker.
Og siden alle mennesker er vår neste, har også alle mennesker den samme rett til vår oppmerksomhet, vår barmhjertighet, og vår medlidenhet. Likevel er det ikke noen form for emosjonell kjærlighet det her er snakk om, men den aktive, dynamiske kjærligheten som driver oss til å gjøre gode gjerninger. Slike gjerninger som Kirken så smukt kaller; Caritas.
Når Jesus konkluderer dagens evangelium med å si: Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen, høres det både vidunderlig, og umulig ut på samme tid. Og vi forstår at vi stadig er stilt overfor den guddommelige tankegang! Gud, som lar solen stå opp over både onde og gode, kan gjøre som han vil, fordi han er Gud! Så når Jesus ber oss om å være like fullkomne som vår Far i himmelen, ved å vende det andre kinnet til, og gi den grådige det han vil ha og atpåtil elske ham, vet vi at; vel er dette kanskje mulig for Gud fordi han er Gud, men umulig for oss, fordi vi er mennesker.
Men det er her, brødre og søstre, akkurat her, at vår kristentro kan komme oss til unnsetning! For vår mulighet til å oppfylle Jesu kjærlighetsbud, uansett hvor ubegripelig og ulogisk det kan høres, er uløselig knyttet til Jesus Kristus selv. Og helt avhengig av at Jesus lever og virker i oss, og gjennom oss.
Et par søndager tilbake hørte vi Jesus kalle oss Jordens salt og Verdens lys! Og hvorfor det? Jo, av og til kan en bitteliten god gjerning blåses stort opp, fordi den skjedde til rett tid og på rett sted, og utøveren hylles som verdens lys. Men de fleste, og kanskje de største barmhjertighetsgjerningene, skjer i det stille og skjulte, utøvet med samme diskresjon som Jordens salt. Det som både renser, leger, bevarer og smaker, men alltid i stillhet, alltid usynlig. Så når Paulus sier; Dere er Guds tempel og Guds Ånd bor i dere, som vi hørte i dagens annen lesning, er det fordi Jesus vet at det faktisk er mulig for oss å strekke oss etter hans umulige oppfordring. Og hvorfor vet han det? Jo, det vet han fordi hans Ånd bor i oss. Bare fordi hans Ånd bor i oss, vil vi kunne elske også dem vi ikke har noen forståelig grunn til å sympatisere med. Og ikke nok med det, men vi vil til og med kunne greie å gjøre det med glede, og uten forventning om takk eller lønn.
Og om dette vil være mulig for oss, er det bare fordi Ånden gir oss del i Guds frihet. En frihet som totalt overgår vår oppfatning av hva frihet egentlig er. Og fordi Guds frihet er guddommelig og transendent, kan Jesus forkynne sin transendente og guddommelige pedagogikk for oss, og forvente at vi skal forstå hva han mener. Alt kan bli gjort mulig bare fordi vi tror på ham. Og den samme troen er det som gjør oss i stand til å følge Kristi høyeste bud, nemlig å elske våre medmennesker på samme måte som vår Far i himmelen har elsket oss, fra evighet.
+ I Faderens og Sønnens og Den hellig Ånds navn. Amen