Brødre og søstre,                                                             

i dagens evangelium konfronteres Jesus med spørsmålet om hvorvidt det er den rådende statsmaktens lover, eller Guds lover, som skal være styrende myndighet i samfunnet.

Men vi er allerede informert om at spørsmålet bare stilles som et lurespørsmål, uten noe ønske om et klargjørende svar. For hadde Jesus svart slik de håpet som stilte spørsmålet, ville han blitt beskylt for å være revolusjonær, eller også kollaboratør, med sympati for okkupasjonsmakten.

Fariseerne var nærmest en slags fundamentalister, og så med hat og sinne på den påtvungede romerskatten. Mens kong Herodes’ tilhengere aksepterte skatteplikten. Og siden de to ulike grupperingene sto for motstridende retninger innenfor den jødiske elite, og avskydde hverandre, er det oppsiktsvekkende å høre om et slags samarbeide dem imellom, for å rydde Jesus av veien. De må ha sett ham som en så stor og felles trussel at de var villige til å slå sine ideologiske motsetninger sammen, for å ta knekken på ham.

Men selv om Jesus ikke ble invitert med i diskusjonen for å finne løsningen på et problem, gjorde han med sitt enkle og geniale svar de to motstridende gruppene til én felles taper. Som troende og praktiserende jøder, måtte nemlig både fariseerne og herodianerne overholde Templets billedforbud, som gjaldt alle former for bilder og portretter, da dette ble regnet som blasfemi knyttet til det første bud.

Derfor spør Jesus dem i tempelgården om noen kan vise ham de pengene romerskatten skulle betales med. Og mynten de viser ham er en romersk denar, som på den ene siden var preget med innskriften: ”Tiberius Cæcar, sønn av den guddommelige Augustus pontifex”, og på den andre; ”Pontifex Maximus-yppersteprest» og keiserens portrett! Og siden dette var regnet som avgudsdyrkelse, ville ingen rettroende jøde ønske å bli tatt på fersk gjerning i å være i besittelse av slike mynter inne på templets hellige grunn!                                    

Men svaret Jesus kommer med, dreier seg ikke om dette. Det dreier seg bare om hvorvidt det var riktig eller galt å betale skatt til keiseren. Han nevner verken keiserens guddommelighet, eller hvorvidt religion og statsmakt skulle anses som ett, eller ha en adskilt autoritet.

Det strippede spørsmålet som sto igjen ble derfor; ”Hva er det som tilhører Keiseren, og hva er det som tilhører Gud?”Og Jesu’ svar, som altså er like genialt som det er enkelt, ble omtrent dette; ”Siden både innskriften og bildet på mynten tilhører keiseren, er det rimelig at keiseren får tilbake det som tilhører ham. Men dere derimot, er skapt i Guds bilde, og bærer Guds preg! Derfor er det dere pålagt å gi dere selv fullt og helt til Gud, siden dere tilhører ham.”

Resultatet, eller konklusjonen av episoden i dagens evangelie-fortelling, ble derfor at både fariséerne, óg herodianerne falt i sin egen felle, og måtte tusle slukøret tilbake til sine interne stridigheter og intriger.  

Og siden har Jesu kloke ord i dagens evangelium preget Kirkens liv, like til denne dag. Men for å beskytte sine lemmer, har Kirken alltid sett sitt ansvar i å sette grenser for hvor mye en statsmakt kan kreve når det gjelder ”absolutt lydighet”. Derfor skal Kirkens nærvær i samfunnet være både observerende og samfunnskritisk. Slutter Kirken å være samfunnskritisk, svikter den sitt kall i verden.

Jesus sier at Guds rike er noe vi ikke kan se, fordi det befinner seg inne i oss. Og med det minner han om at Guds Ånd alltid virker i vårt indre, for at Guds rike gradvis skal kunne forme seg i oss, mens vi lever her i verden. Og denne prosessen skal hjelpe oss å påvirke det samfunnet vi lever og virker i, gjennom måten vi lever på. Derfor er Jesu svar på dagens lurespørsmål akkurat like aktuelt for oss i dag, som det var den gangen i Templets forgård.                                        

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen